Atnbrufossen

Fossehuset ved Atnbrufossen i Rondane er et enkelt og lett bygg som ikke skal påkalle oppmerksomhet i stor grad

Landskapsarkitekt:
LJB AS - Lars Berge
Fullført:
2013
Atnbrufossen ved fylkesveg 27 i Sollia.
Atnbrufossen ved fylkesveg 27 i Sollia. Foto: Jarle Wæhler, Statens vegvesen

Det er derfor lagt arbeid i å gjøre huset stedbundet men med en selvstendig identitet som respekterer omgivelsene. Fossehuset er et moderne trebygg satt sammen av massivtre-elementer i limtrerammer og kledd utvendig og på taket med malmfuru. Fasaden mot elva og fossen består av store glassflater. Samspillet med de lyse bjørkestammene og den lange horisontale bygningen gir en spesiell følelse når du betrakter fossen fra utstillingsrommet.

Til Atnbrufossen

Flotane

Etter endeløse stigninger fra fjæra til fjells, er det først over bakketoppen ved Flotane på Aurlandsfjellet at man kjenner seg «oppe».

Landskapsarkitekt:
LJB AS - Lars Berge
Fullført:
2010
Flotane rasteplass. Den ene veggen på toalettet er dekket av solcellepanel som gir strøm til drift av huset.
Eit solcellepanel på eine veggen gir straum til drift av toalettet. Foto: Steinar Skaar, Statens vegvesen.

Her er man i et nytt landskapsrom med slake høydedrag, vide sletter og med tinder og fonner i det fjerne. På Flotane var ønsket å avgrense plassen, fordele funksjoner og åpne for opplevelser. Rasteplassen ble oppgradert med benker og et toalett som er drevet med energi fra et solcellepanel. Flotane har også romslig plass til parkering for alle som vil gå tur langs den gamle anleggsvegen innover fjellet.

Til Flotane

Vedahaugane

Ei gangbane og ein «uendelig» benk svinger seg elegant vekk frå vegen, slakt oppover og tilbake mot dalen. Den viser veg til eit tankevekkjande kunstverk.

Kunstner:
Mark Dion
Landskapsarkitekt:
LJB AS - Lars Berge
Fullført:
2012
Stien på Vedahaugane leier fram til kunstinstallasjonen «Den» av Mark Dion.
Stien på Vedahaugane leier fram til kunstinstallasjonen «Den» av Mark Dion. Foto: Per Ritzler, Statens vegvesen

Den rører ikke landskapet men svever på søyler over terrenget og leder deg til et tankevekkende kunstverk i et hi på enden.  Benken inviterer deg til å sitte ned i svingen med akkurat den utsikten som du måtte ønske deg. Gangbanen er også tilrettelagt for rullestolbrukere. Den er smal nok til å være lett og elegant, men bred nok til vandring eller betraktning. 

Utgangspunktet for kunstprosjektet på Aurlandsfjellet er den urørte naturen langs strekningen.På nordsiden av Aurlandsfjellet, med utsikt i retning Lærdal, finner vi utsiktspunktet Vedahaugane og Mark Dions DEN (hiet), et bjørnehi der vi inviteres inn i det underjordiske. Kunstverket står i sterk kontrast til utsiktspunktet Stegastein på sørsiden av fjellet, der vi har et svimlende utsyn over Aurlandsfjorden.

DEN er en kunstig oppbygget dryppsteinshule som rommer en bjørn på et leie av gjenstander som er funnet i bruktbutikker i inn- og utland. Denne haugen av ting representerer kulturhistorien, med elementer fra vikingtiden nederst og ting fra vår tid på toppen. Det sildrer et blålig lys ned fra en åpning i taket. Mark Dion retter vår oppmerksomhet mot naturen rundt oss og maktforhold i naturen. Hvem kommer til syvende og sist å seire – naturen i form av bjørnen eller kulturen som har stjålet dens opprinnelige habitat og livsgrunnlag?

Utformingen av utsiktspunktet, adkomsten og selve bjørnehiet er et samarbeidsprosjekt med den norske landskapsarkitekten Lars Berge. DEN ble åpnet i september 2012.

Mark Dion er amerikansk, bosatt i New York. Han engasjeres til prosjekter og utstillinger i store deler av verden. Dion er opptatt av miljøet og den trusselen det moderne livet representerer for alt liv i naturen. Han bruker ofte elementer fra naturvitenskapen som basis for sin kunst, for eksempel zoologi, botanikk og biologi. Mange av hans installasjoner kan minne om utstillinger man finner i naturvitenskapelige museer, der naturen og dyrelivet blir presentert på en faktabasert måte. Han gjør ofte det samme, men med sin egen vri, og presentert i kunstgallerier og kunstmuseer blir hans arbeider forstått på en annen måte enn på et naturhistorisk museum. Han sier selv at han ofte ordner sine verk som en marsboer ville gjort det; ”funn” blir nummerert og elementene organisert, men uten den akademiske logikk og informasjon som vitenskapen bruker. 

Til Vedahaugane